Sjokolademelkdager

«Finner igjen en t-skjorte innerst i skapet, utvasket rød, og det er rart med det, når jeg drar den på meg er det som om jeg ennå kan kjenne lukten av sand og solkrem fra den der varme italienske sommeren, et lite øyeblikk er det som om jeg står inne i den svale butikken, i en liten italiensk by – Fondi, Sperlonga? – jeg husker at jeg hørte mye på Ash den sommeren, og hadde akkurat begynt å interessere meg for å kjøpe klærne mine selv, jeg satt timevis i baksetet i leiebilen og prøvde å lese Nick Hornby eller kanskje var det popsongane til Grytten; en utvasket rød t-skjorte med en stor, hvit J på magen,»

J, sier du og myser,
vi sitter på muren utenfor et av auditoriene på HF når jeg forteller deg dette, det er lange sjokolademelkdager og vi sitter på lesesalen og leser hvert vårt fag, så tverrfaglige vi er – vi har et eget blikk som betyr «kaffepause», og nå sitter vi i solen og spiser yoghurt med votter på, og hvis vi lukker øynene er det bittelitt som å være på stranden, som å lukte denne solkremen og dette saltvannet igjen. Som om klimaet konsentreres innenfor disse gule universitetsmurene, at solen er varmere og, når det regner, paraplyene piskes raskere i stykker.

På lesesalen til det skumrer ute, du har funnet årets aller første grønne blad, og akkurat idet jeg virkelig begynner å bli lei av sivilprosessen, lirker du det inn på pulten min, og du sitter ved vinduet slik at når jeg snur meg mot deg, ser jeg også en hvit sky dra seg langsomt over himmelen, det er som å se ut gjennom et togvindu og et øyeblikk ikke være sikker på om det er toget ved siden av eller toget ditt som beveger seg.

Kunsten å lure seg selv

Februar i dag, og er det lenge siden den begynte, denne måneden, tolv dager; om tolv dager er det eksamen, 24. februar, og er det lenge til?, en slags adventkalender og i dag må det vel være andre søndag i advent, om ikke tredje, det samme kan det være, for tiden går jo, uavhengig av kalendere, av luker og tall og brennende lys.
Det er altså søndag, morsdag om du vil, og jeg har muligens innvilget (tilsneket) meg den siste fridagen før eksamen. Sammenholdt med gårsdagen, som logisk sett ligger like godt (eller dårlig) an til å bli den nest siste fridagen før eksamen, balanserer vi på samvittighetens knivskarpe tålegrense; men jeg kunne jo grepet til bøkene nå med det samme og hva godt ville komme ut av det? Jeg har åpnet en ny flaske vin og setter min lit til den hjelpeløse mandags formiddag, her er kveldsmørkt og flust av ting som kan prioriteres (for med skamløshet møter man den skamløse; den nærmest bedøvende apatiske søndagen); tenk bare hvor storslagent metalitterært man kunne oppleve det å lese Ole Robert Sundes betraktninger om det som må være litteraturhistoriens _seigeste_ skihopp i «Jeg er som en åpen bok» - samtidig med at tv viser normalbakkerennet fra ol i Torino, eller å skrive dagboksnotater om Aleksander Mellis novelle om dagboksnotater (jeg tenkte at jeg måtte skrive dette i min dagbok, og nå skriver jeg at jeg tenkte at jeg måtte skrive dette i min dagbok i min dagbok), slik konfliktene om karikaturen av Muhammed mer og mer ligner en karikatur av konflikten om Muhammed. Alt dette allerede langt off topic, det er slik jeg utsmarter min egen hjerne - er det noe man lærer av å lese til eksamen, er det kunsten å lure seg selv.

Et utslag av dette, et annet eksempel, manifesterte seg muligens da uken ebbet ut, eller: helgen ebbet inn, med to konserter av svært ymse slag - er det ikke nettopp et selvbedrag når man i en kritisk periode av kunnskapskonsumering avløser seg selv, dimiterer, til fordel for noe så pensumfjernt som konsert og konsert: En pause skilte Haydn fra Beethoven, skulle man si; klinten fra hveten, eller omvendt, for i Grieghallens katedralske klangkatakombe betaler jeg helst for mer enn spinkel kammermusikk, det er noe med det wienerklassisistiske (Haydn) som smaker litt for mye av oversukret te og småkjeks, selv om cellokonserten har dybde, virtuositet (mot Dvořáks eller Elgars cellokonserter faller den likevel gjennom: Jeg vil ha lyd, jeg vil ha emo, for søren!); det er likevel noe annet når Beethoven flesker til, når symfoni nummer fem buldrer igang med full original tyngde (og ikke, slik de fleste dessverre kjenner den nå, transkribert for mobiltelefon), som et av romantikkens beste eksempler på Rock ’N Roll, som en roman av lyd: om dette er året hvor Mozart skal feires, burde vel alle andre år vies til Beethoven.

Noe helt annet da, når skrallende paukeslag og unison strykestorm ble byttet ut med skotsk skjegg og mørkt øl på Hulen fredag kveld; hvilken kriblende følelse var det vel ikke som åpenbarte seg da Arab Strap endelig sto på scenen foran meg, to og et halvt år etter at en (riktignok feiende flott) poster var alt jeg fikk med meg av konserten på Garage. Nå ble det øl etter øl og en konsert som godt kunne vart lenger («The Shy Retirer», anyone?) – og det regnes da neppe som encore når vokalisten bare forlater scenen for å pisse og senere kommer tilbake igjen. Uansett. «New Birds» ble spilt, og jeg fikk bekreftet at videofunksjonen på telefonen min ikke egner seg spesielt godt til noe som helst, og etterpå ble jeg med E hjem i stedet for å gå på Logen eller Opera i et eventuelt forsøk på å oppsøke fortiden, bedrive nattlig arkeologi; en pølse fra seveneleven, en cola som fikk overnatte i kjøleskapet, E sine nye planer: Det blir Padova til høsten, forteller han, og hva med meg, har jeg sluttet å skrive, har jeg virkelig blåst ut alle lysene; det er da jeg sier dette med de fire korttekstene som jeg ikke hadde tenkt å si til noen ennå, nærmest i panikk, vi er fulle og ingen vil huske noe av det uansett, jo et tidsskrift i Trondheim vil trykke noe, plumper det ut av meg, når det jeg egentlig skulle ha sagt var: Jeg har lyst til å lære meg fransk.

Er det søndag, og ol har begynt. Vi hadde visst budsjettert med minst én gullmedalje nå, allerede ved lekenes andre dag, hva vet jeg, jeg synes sølv ser penere ut, virkelig, og jeg har sympati for de som blir nummer to, alt det der; egentlig liker jeg bare muligheten til å ha tv-en på hele døgnet uten å bli pepret med idol og såpeserier, ol er på rett side av samvittighetsgrensen, så vidt det er; jeg har lært å lure meg selv nå, er jeg ikke flink? Hm?

It's a major minor detail

Jeg venter jeg; det er februar og det er ikke alle merkedager som skal markeres lenger. Noen flagg skal kanskje bare få lov til å bli hengende, litt halvveis ned på flaggstangen. Jeg venter på deg, der fremme. For selv om alle bilder jeg har av våren tilhører dager som har vært, er våren likevel noe der fremme. Og februar er en reaksjonær måned, med sitt OL og all sin ventetid, februar er en langsom, tegneserieaktig ferd mot stupet. Kanskje gleder jeg meg, det kan jo bli morsomt å falle, og hvem vet; er vel ikke bakken belagt med marshmallows der nede, kanskje opphører tyngdekraften endelig å virke denne våren.

Film

Bergen; det er ikke snev av årstid i Bergen, her er det som om posisjonen i forhold til solen alltid er konstant, det eneste som beveger seg her er skyene. Skyene som i blant vrir seg, som søvnige neshorn oppe på himmelen, skal de aldri ut på savannen, løpe? Jeg tenkte at kino omtrent er det eneste som gir mening på en søndag, dermed gikk jeg den vanlige turen forbi den blå steinen og Logen, tok meg selv i å lete etter ting som hadde dukket opp siden sist – av en eller annen grunn føltes det som om jeg hadde vært lenge borte (og på én måte hadde jeg kanskje det, på én måte kommer jeg kanskje aldri tilbake), og Brokeback Mountain, det skulle være tingen i dag. Men, nei, litt flau måtte jeg bare gå hjem igjen for det var jo så sykt mye folk der i dag, så jeg orket ikke, og hjemme har jeg jo dvd-er jeg har kjøpt men ennå ikke hatt tid til å se, så dermed ble det motorsykkeltur med Ché i kveld, endelig, i stedet. Og enda en gang – under et døgn etter at toget trillet meg inn foran hansaskiltet på Bergen S – fikk jeg det for meg at jeg måtte ut, vekk og bort; for en rastløshet, for en rotløshet, men en annen spin-off-effekt av filmen var heldigvis den at jeg fikk lyst til å lese Neruda igjen, takk og pris, og det ser ut til å være mulig å stikke av også på den måten. Stenge seg inne og løse seg opp. La cellene få sveve fritt rundt i rommet. Reise avsted, avsted.

Cafe Sør

En dramaturgisk oppsummering av bussturen, ok?

Først: en svakspent elektrisitet gjennom kroppen da bussen sto og dirret på busstasjonen i Bergen, reiseklar, og siden: en velvillighet overfor egne selvbedrag da det solbadede snøløse vestlandslandskapet destillert gjennom bussvinduene kunne lede tankene syvmilssteg fremover på kalenderen, en ruslignende følelse fremkalt av dystopisk dokumentasjon på sommer – godt hjulpet, som alltid, av H. Hellström («Jag hatar att jag älskar dig och jag älskar dig så mycket att jag hatar mig»), Bonnie & Tortoise og Minor Majority – de eneste skjær i asfaltsjøen var de hysterisk mange tunnelene som sørget for svart lerret (som en fomlete kinomaskinist, eller et av Matias Faldbakkens kunstprosjekter) og hakket i stykker harmonien i det som kunne vært en tiedemandsk realityserie helt uten reklamepauser, og deretter: mørket som kom med tiden, og snøen med innlandet, og kulden som en følge av dem alle, og jeg frafalt min begeistring, bit for bit, lot bøkene få overta oppmerksomheten: Sarah Emily Miano, R. Hovland og også Kraftsentrum (man kunne anvendt ketchupflasken til å illustrere hvordan tidsskrifter alltid utkommer som kollektive bombenedslag, hadde ikke Idunn allerede for lengst introdusert markedet for nye, hendige, jevnt sprutende plastbeholdere som langt på vei tar meningen ut av dette gamle uttrykket) – jeg leste til jeg ble lei, og det ble jeg i grunnen ganske fort, og dette er allerede siste punkt i bussreisens dramaturgi: Det å være lei (og for en dramaturgi – å avslutte med dette!), jeg ble sittende apatisk og lytte til musikk som passet til mørket utenfor, og etter hvert var jeg i Oslo, en helt annen by enn i utgangspunktet.
Jeg tok tingene mine og gikk av bussen og reisen hadde vært vellykket. Jeg hadde kommet frem, og frem rimer på hjem.

Lunching with ghosts

Det regner bergensk utenfor vinduene på Brunello, jeg spør om du skal ha noe og du rister på hodet, sier bare et glass vann kanskje. Kyllingsalaten ser god ut, tenker jeg og klarer ikke lenger å motsi denne kroppen som helt siden tidlig i morges har demonstrert at den ikke er i stand til å sulte etter noe annet enn mat. Jeg spør deg om du ikke er enig i at de burde valgt noe annet å spille enn denne høyst blasfemiske coldplayversjonen av High and Dry, du spør: som hva? Jeg sier at her kunne foreksempel stemmen til Ella Fitzgerald passet bra inn, du sier: ja ja, og sier ikke mer. Jeg tar opp boken jeg har med blant alle de forsømte forelesningsnotatene, jeg ser paragrafene som snor seg som ormer og jeg smekker igjen vesken, leser opp listen over bøker Georg Johannesen forutsetter at hans lesere på forhånd har lest. Jeg sier at her stryker jeg på alle punkter. Du smiler og sier at Homer har du i alle fall lest, og litt av Edda også. Og jeg sier at det er bra, for her står det også at man bør ha tilgang til fornuftige mennesker man kan samtale om tekster med, og det har i hvertfall jeg. Jeg sier at jeg er glad for at jeg har deg, og jeg sier at jeg er glad for at jeg har deg en gang til, og da kan han ikke dy seg lenger, han som sitter ved bordet ved siden av, for frekk er han, og han prikker meg på skulderen, lener seg mot meg og sier: unnskyld meg, men hvem er det egentlig du snakker til?

Mentale oppholdstillatelser

Som en hvilkensomhelst avisartikkel, kronikk, er jeg delt inn i to spalter; jeg har spaltet meg selv i to - én del for studiene og én for litteraturen, og det er morsomt i blant når jeg kommer på at begge delene nesten bare handler om lesing: Jeg går fra lesing til lesing og, omvendt. Så skillet er ikke så stort mellom disse spaltene, når alt kommer til alt, og dessuten er de fremdeles to sider av samme artikkel, kronikk - som er meg. Jeg er noe skriftlig, noe du kan lese, og det du leser, handler bare om, lesing. Man skal:

(jeg tenkte, på vei hjem, at en roman omtrent tilsvarer én uke med middag i universitetskantina, det slår meg at en forfatter skal være satans fornøyd om noen orker å kjøpe boken hans, eller, om noen er villig til å sette en hel ukes forbruk av mat på spill for å lese hans eller hennes skriblerier, så når det kommer til lesing, skal man:)

være glad noen gidder, at det ennå finnes mentale oppholdstillatelser skriften har sjans til å få.

Søndag

En bil som er 82-modell er nesten veteranbil.
Og jeg prøver å si det til meg selv, igjen og igjen: Jeg er ikke en bil.

En hypnagog teori om tilværelsen

Å skrive er å prøve.

Jeg går rundt og prøver hele tida
i håp om at alle de mislykkede forsøkene
en dag skal bli en vellykket tekst.

Different Names for The Same Thing

Det paradoksale med et nytt år er at det alltid begynner med følelsen av at noe er slutt. Det er bare tomme skall igjen av julen, og selv de mer enn sporadiske smellene på himmelen i kveld kan ikke forandre det faktum at lukten av krutt og svovel behørlig blåste bort i løpet av formiddagen. Alt er med andre ord normalt igjen; maskene er blitt gjennomsiktige og på baksiden ligger hverdagene med sine plussgrader og sitt regn. Det er et fuktig mørke som har lagt seg rundt det nye året. Det er en stillhet som hører det øde til.
Jeg feiret nyttår på mitt sedvanlige vis; da midnatt passerte fikk ingen andre enn kent min oppmerksomhet, og siden fylte jeg de siste linjene i dagboken med tanker som ville sluppet glatt gjennom selv den strengeste promillekontroll. Jeg behøver ikke bekymre meg for at jeg skal miste taket i meg selv dette året heller. Mine nyttårsforsetter er stort sett de motsatte av dine.

31. desember

Juleduken er full av smuler nå, som de broderte dompapene disiplinert holder seg unna. Det er formiddag for siste gang i 2005, himmelen er støpt i bly, solen sender små glimt av kobber. Jeg ser ingen stor dag i denne, og det er det heller ingen grunn til. Det er stille, folketomt ute. 2005 føles allerede forlatt.

Mind the Gap

Dette spørsmålet har bare teoretisk betydning, men likevel har det opptatt meg en hel del i det siste: Ettersom det nå er slik at 2006 må starte et sekund senere for at det skal stemme med kalenderen, hva blir det ekstra sekundet for noe da? En forlengelse av 2005 eller et hull midt i mellom, altså et eneste sekund utenfor tiden?

Flying home for Christmas

Signalement 6
Det er enkelte infinitiver man kan fortsette å skrive i en lang rekke - med den effekt at meningen pendler frem og tilbake mellom det direkte og det indirekte. For eksempel kan man skrive: Jeg savner å savne å savne å savne å savne å savne å savne å savne deg.
Og mens jeg står utenfor Hotell Norge og venter på flybussen, tenker jeg at jeg har skrevet det så mange ganger nå at jeg har mistet oversikten over hvor i kjeden jeg befinner meg.

Rom for overraskelser

Jeg lurer på hva Turid Larsen egentlig mener i sin lederkommentar i Dagsavisens bokbilag Nye bøker. Under overskriften «Ingen lysfontener» både fryder hun seg over denne bokhøstens «solide, velformulerte, sågar særdeles underholdende litterære verk» samtidig som hun jamrer seg over mangelen på overraskelser. Ikke så rart at overraskelsene lar vente på seg, kanskje, når hun videre opplyser om at de forfatterne som får henne til å lengte etter leselampa er veletablerte bokklubbtravere som Jo Nesbø, Unni Lindell, Lars Saabye Christensen, Roy Jacobsen, Linn Ullman, Edvard Hoem, - og dessuten: «bøker om Thor Heyerdahl og om Odd Børretzen». Det virker allerede her som om hun avslører sine egne lesevaner som nettopp dét - vaner. Og om man velger sine bøker ut fra gammel vane, burde man kanskje før man begynner å beskylde hele bokhøsten for å være uspennende, ta en liten runde med feiekosten utenfor sin egen dør?

Men nei, det har ikke boblet i høst, konkluderer Larsen etter å ha presentert oss for leselista si. I alle fall ikke på samme måte som da Herbjørg Wassmo dukket opp med «Huset med den blinde glassveranda» i 1981. Men er det ikke litt paradoksalt, egentlig, å omtale Wassmo pr 1981 som «nesten ukjent» til tross for «et par diktsamlinger ja vel, men det teller nesten ikke inne i den store salgsbobla», når det viser seg at Dagsavisen lever etter den samme tankegangen selv? Det blir et merkelig statement å innlede med, dette at diktsamlinger ikke teller fordi de ikke selger, så lenge man selv sørger for å frarøve det all ironi. For i resten av det 31 sider lange bokbilaget følger Dagsavisen faktisk opp med ikke å nevne en eneste diktsamling - med unntak av en mikroskopisk anbefaling av Geir Gulliksens nye (Trond Haugen får skviset inn to setninger, gitt!). Å avfeie en hel sjanger på et så åpenlyst kommersielt grunnlag høres ut som et ekko fra fjorårets mørkeste bokavtalemareritt, og må i alle fall være en hårreisende feilnavigasjon for den som setter seg som mål å lete etter overraskelser.

Etter min mening er Turid Larsen på villspor når hun etterlyser en ny Ibsen eller (herregud) en lysfontene i årets bokhøst. Det lukter i alle fall mer bestselgerbegjær og stormannsgalskap av slike markører enn det ligner søken etter «boblende litteratur». Om man skal finne frem til det virkelig gode i en bokhøst som stadig blir mer gjengrodd av kommersielt ugress, er man nødt til å tenke litt mer jordnært. Og man trenger et godt kart. Dagsavisens bokekstra er dessverre ikke et slikt kart, fordi det bare opplyser om de mest besøkte stedene og de bredeste veiene. Derfor synes jeg det er merkelig at Turid Larsen i sin leder uttrykker misnøye med en bokhøst der alt har vært «jevnt godt» men hvor «de berusende overraskelsene er uteblitt». Vil man bli overrasket må man i det minste på et eller annet vis forsøke å gjøre rom for overraskelser også.

Jeg går i tusen tanker

Jeg tror romanen til Simon Stranger utløste en eller annen mekanisme i meg, for nå tenker jeg bare på små detaljer og store linjer. Foreksempel tenker jeg på hvordan man kunne skrive om en mynts reise fra hånd til hånd i løpet av en dag eller hvordan lydbølgene fra et trykkluftbor plutselig setter 282 trommehinner i vibrasjon samtidig ved Festplassen i Bergen. En valnøtt forstørret opp til en planet, tenk deg kløftene og slettene som ville vise seg i skallet, en valnøtts geografi; tenk på mikroorganismenes fotspor...

Snø eller ikke, denne desember har så langt vært hvit som noen, i egenskap av alle sine blanke ark. For ettertiden vil det kanskje seg ut som om jeg opphørte å eksistere denne høsten, i alle fall dersom skriften skal bli min eneste etterlevning, slik jeg antar at den blir. Og kanskje er det nettopp det jeg har gjort også, opphørt å eksistere, for det føles utvilsomt litt sånn når samvittigheten svartner og samler seg sammen i pløsete stratusklumper fulle av regn, og tvinger meg til å ta frem Norges Lover – denne boken som er trykt på samme type tynne papir som Bibelen og derfor også rasler med noe som ligner helvetesfrykt hver gang jeg blar i den, noe som er så likt at det i alle fall er umulig å kjenne noen forskjell.

En av Milan Kunderas bøker heter «Livet er et annet sted», og i tråd med tanken om å gjøre hans boktitler til mine leveregler har jeg latt meg overtale til å bli med noen venner til Barcelona i september. Men den billigste formen for eskapisme er muligens denne: Oppsøk en tilfeldig butikk som du aldri har vært inne i tidligere, en Intersport foreksempel, og du kunne – i prinsippet – vært hvor som helst i Norge. Skjønner? Du er inne på en ny McDonald’s og har dermed, i alle fall inntil noen begynner å snakke, en gratis worldvwide ticket i lommen. Man får prøve å spare penger der man kan.

Lysfest

Jeg håper A ikke ser at jeg får en tåre i øyekroken idet folkehavet begynner å mumle deilig er jorden, hun er så fin der hun står med en liten strikket lue på hodet og en fakkel i hånden. Det eneste som mangler nå er litt snø på skuldrene, tenker jeg, og en tynn stripe av frost når hun puster.
Der er et stjerneskudd, sier hun.
Jeg legger armene rundt skuldrene hennes.
Det er et fly, sier jeg.
Det er et stjerneskudd, sier jeg.
Hun smiler. Som i den teksten du sendte til Signaler, sier hun. Men da var vel stjerneskuddet en bil, sier hun.
Jeg spør om hun fryser.
Mm, sier hun og ser opp på meg.
Jeg forteller at da jeg var på butikken i dag kjøpte jeg 100 telys. Vi kan tenne på alle samtidig.
Det blir som å være inne i et fyrverkeri... Oi, tenk å kjøre fly over Bergen når de sender opp rakettene, sier hun.
Men det var et stjerneskudd, sier jeg.
Det kan ha vært begge deler, sier hun.
Til TV2 sier jeg at faklene var det fineste jeg har sett, og at levende lys kanskje er den beste formen for liv.
Tenk om foreldrene dine så oss? sier hun etterpå. Da må du nesten fortelle dem om meg.
Ja, sier jeg, jeg må nesten det da ja.
Lover du det? sier hun og tar hånden min.
Jeg tar hånden hennes og ser en annen vei. Sjefsredaktøren i BT ber oss slukke faklene på vei ut.

Mitt skip er lastet med Oslo

1.
Har landet mykt mellom minusgradene, og er nå på vei, like mykt, videre under en iskald blåhimmel, med flytog og Nada Surf; mykere kan det knapt bli, mer komfort kan man knapt stappe inn i et stakkars sekund, et halskjede av sekunder, bomullsbrigade, hvilende som nysnø rundt halsen til en snømann: Hei, Oslo! Æ har savna dæ; mest av alt fordi det å lande på Gardermoen er å dukke ned i et kjempestort basseng; det er plutselig så god plass og så lett å bevege seg, man kan si hva man vil, men Bergen er en fyrstikkeske, og Bergen har ikke transportmidler som går på skinner og ei heller spesielt mange teatre eller, som jeg leste et eller annet sted, «jomfruelige gater». Men, hei, dette er ingen polemisk hilsen til paraplybyen, men derimot en overivrig tenåringstributt til tigerbyen som mitt skip, akkurat nå, er lastet med.

2.
Drukningsforsøk i tidlig 00-talls chillout til tross; jeg og min foccacia har det bra, på Byråkraten, med vindusutsikt til kveldsmørket som har begynt å komme kvelden i forkjøpet. Det er hint av jul i alle de små lysene som triller ut i skumringen, fra restaurantvinduer, fra skobutikkenes flate yttergangstopografi. Jeg har, som i en tilstand mellom drøm og virkelighet, løpt orientering i Oslos bakgater, i en antikvariatssafari uten sidestykke. Det er en lykke å se sine favorittforfattere festkledd og innbundet, men også en risiko av uante dimensjoner. Jeg kunne, tror jeg, satt et helt statsbudsjett over styr, hadde det ikke vært for at vårt velsignede demokrati i alle fall fungerer tilstrekkelig til å sette en stopper for det.

3.
Hvis jeg kunne beskrive, på ulvensk vis bli et videokamera, ville dette bli et vakkert kapittel, for den vinterkalde solnedgangen man herfra kan observere er for stor for et stakkars menneske, eller for uangripelig, jeg ville aldri kunne gjenskape dens objektive skjønnhet, ville på forhånd være dømt til sølete kitsch med mitt subjektive språk, min pigmentfattige palett, jeg ville aldri komme i nærheten. Av de skjøre silhuettene av master og heisekraner klippet ut i tynt, sort papir og stilt forsiktig på plass foran en himmel jeg ikke kommer nærmere å beskrive enn… frossen appelsinjuice?

4.
Og flytoget får tiden til å gå. I en rasende fart viser det meg alle trærne og alle lyktestolpene som står og står over alt, helt uberørt av tiden, helt stoiske og skamløse.

5.
Gardermoen, hva er det med Gardermoen, er det det museale i lydenes gjenklang oppunder det høye taket, reisens ro som overdøver selv de mest stressede taxfreeløver; gi meg Gardermoen heller enn Hardangervidda, et sted man hvor man kan sitte ved en av Verdens inngangsporter, med en skål spaghetti og en halvliter, gi med mer av dette, det er dette jeg vil ha.

6.
engine down: closed call og jeg møtte henne som ga meg all denne strålende musikken, møttes på Majorstua, og det første hun sa var: Unnskyld. (Og jeg: hey, that’s my line, men jeg sa ikke det, sa bare noe klumsete jeg har glemt), flere timer senere pekte jeg og sa: tenk at månen kan skinne så kraftig, det er sykt, og hun: det sykkelvraket der, ser du det, det har stått der i hele høst, låst fast. Og i mellomtiden, på et eller annet tidspunkt, spurte hun meg hva jeg hadde gjort i Oslo, og dette er mitt cue, dette er hvor jeg skal starte å fortelle dere alle hva det er jeg har drevet med, og det lar seg fortelle med to ord. Kjøpt bøker.

7.
ET EKSEMPEL: Den seneste boken om Harry Potter lanseres, med brask og bram, og da jeg sto i køen på ARK, skulle småbarnsfaren foran meg naturligvis ha sitt eksemplar. Ekspeditrisen spurte om han også ville ha med hatt og plakat. Og jeg, da jeg la Adressebøkene på disken, tenkte: please spør meg om det samme, si at det finnes en Nils-Øivind Haagensen-hatt jeg kan få, og etterpå tenkte jeg at det var den mest irrasjonelle tanken jeg noen sinne har tenkt.

8.
I vemmelse over nok en Dagbladforside (Derfor vil vi ha elskere - stor NMI-måling) har jeg bestemt meg for å la tabloidene fare og i stedet bruke flyturen til å skrive. Skjønt beskrivelser av Byen Sett Ovenfra er det siste jeg trenger mer av nå, og heldigvis har jeg i den anledning tapt kampen om vindusplass, men hva finnes det å melde fra midtgangen? fint lite, vil jeg si, ikke en gang nøtter får man kjøpe. Så jeg velger å lande igjen, gå av flyet og ta toget tilbake til torsdag kveld.
Til henne sa jeg: nettmenneskene har vært hos min søster nå og levert modemet, osloturen min har endelig fått mening igjen. For påskuddet var å hjelpe søster med kabelkabalene, få onlinelampene til å lyse og senere trylle det hele trådløst. Men et påskudd er ikke et påskudd hvis det er dét som gir turen mening, et påskudd er noe som legitimerer meningen. Og hva er så meningen, dust, hvorfor er du kryptisk overfor din egen dagbok, hvorfor omtaler du deg selv som «du»??
Jeg, eh, tror jeg har nevnt det allerede. Bøker. Kjøpe dem.
Antikvariaterantikvariaterantikvariater.
Pluss luft som ikke lukter Bergen.
Pluss lysene og bygningene og lyktestolpene i Oslo, flexikortene og lyden av skinner idet trikken begynner å kjøre, lukten av varmt støv når man går av t-banen på Jernbanetorget.
Følelsen av flytog. Og: Oslo er en stor by, den gjør meg mindre, jeg er et lite menneske, jeg trives i store omgivelser.

9.
Når jeg går langs trikkeskinnene og ser gatelyktene reflektere i dem, og når jeg går videre følger de etter, triller bortover skinnene, som små kuler av lys.

10.
Og jeg snur meg, ser rett opp i ansiktet til Tinghuset. Fortumlet snubler jeg ut i veien, over på den andre siden, mens jeg ser meg raskt tilbake og tenker: dette er galskap, dette er helt helt helt vanvittig.

snöfnugg & stjerneskudd

Har laget en playlist nå, med vintermusikk, for det ble plutselig nødvendig, en kan ikke stå sånn og fikle for hvert tredje minutt når det drysser, da må man være beredt, da må man fokusere på det visuelle. Og er det så rart da, at når man endelig har fått Tori med på leken, at man blir nødt til å bøye nakken bare for virkelig å se alt dette dryssende, og at man må knipe nevene ekstra hardt sammen for ikke å strekke ut tungen samtidig, midt i Marken, mens dresser og frakker fyker forbi under paraplyene sine. Og det er sant, at på et helt spesielt tidspunkt av dagen, eller av kvelden kanskje, da ligner verden en julekalender, med alle sine lys og sin koboltblå himmel, og jeg tenker at det kan ligge en sjokolade begravd hvorsomhelst, en liten stjerneformet, bak klokken over togene på jernbaneperrongen kanskje, eller bak hun jenta som sitter med hodet mellom to høretelefoner i det ene opplyste vinduet i den bakerste vognen. Det er sånn at snø er det nærmeste vi kommer magi her i Norge. Og jeg må smile for snart kommer Kent og lover at det kommer bli en lång kall vinter, og senere kommer refrenget og jeg skjønner at da, akkurat da, vet jeg endelig endelig endelig hva jeg skal skrive om:

Spist en magnet

Når jeg ser meg tilbake, er det for å huske alt jeg har spist i det siste og prøve å finne ut ved hvilket av disse måltidene jeg kan ha kommet i skade for å ha spist en magnet. For jeg kjenner det tydelig, at den har satt seg fast i halsen. Som et seigt drops fra barndommen har den rett og slett stoppet like over kragebenet og blitt sittende, en fastgrodd klump som til forveksling ligner dårlig samvittighet og eksamensangst i sin stahet og plagsomhet. Men det er en magnet. Og jeg tror det er slik: omtrent samtidig, i en annen kant av byen, satt du og fortærte et tilsvarende måltid. Jeg tror det skjedde noe mellom oss idet vi begge fikk magnetene inn i kroppene, og nå blir jeg mer og mer sikker på at det er slik det er. Men det merkelige er at det ikke er vanlige magneter, slike som søker mot hverandre, det er magneter som streber etter å opprettholde den nøyaktige avstand mellom seg. Jeg våkner fordi du våkner, jeg går fem skritt frem fordi du går fem skritt frem, og om jeg går inn i en gate er det fordi du er på vei ut i den andre enden av den. Vi kan aldri mer nærme oss hverandre, vi må opprettholde denne avstanden. Og det er derfor jeg forsøker å finne ut på hvilket tidspunkt det skjedde; når jeg var uheldig nok til å få i meg denne magneten. For alt avhenger av hvor stor avstanden var mellom oss akkurat på det tidspunktet, bare da kan jeg finne ut hvor vi står i dag. Hvor mange meter med strak vei som må til for at jeg i det hele tatt skal kunne få se deg igjen.

Vi dykker i arkivet

Det nærmer seg det årlige forfattersleppet, og i den anledning presenterer jeg en liste over høydepunkt fra fjorårets slepp, alle hentet fra herreaften 2. november:

1. Ble kastet ut fra Holbergstuen og erklært uønsket for alltid.
2. Ble kastet ut fra Logen og snek meg inn igjen.
3. Ble kastet ut fra Logen en gang til.

The hjärta & smärta

Jeg kan være så sint på deg jeg bare vil. Jeg kan gå gatelangs med en lang håv for å samle inn alle skjellsordene som strømmer ut av vinduer og telefonrør, bare så jeg kan tømme dem over deg etterpå. Jeg kan øse meg opp helt til jeg nesten går i luften. Men når du står fremfor meg og smiler det smilet, kan jeg ikke annet enn smelte som en klump med smør i solen. Da vet jeg at det er det største i verden, og at det er ingenting jeg heller vil. Enn å være smeltet smør.

en skjør optimisme

tenk; fanget i en ouverture skrevet til en film som aldri ble filmet, da kan man fly, og hvis byen er bergen kan man for eksempel se hvordan lille lungegårdsvann ligger som et blankpusset serveringsfat av tinn midt i, bydende på små små smuler av lys som man kanskje kunne trenge, for det er mørkt dit man skal, det er det, og optimismen er skjør som et krokodillebarn på dypt vann, men langs fjellene går en smal rand av messing, bak himmelen flyter en ny fløte, og en av undertekstene forteller på et annet språk noe som for alltid skal være det viktigste; this is the first day of my life. i swear i was born right in the doorway.

Astronaut**

Vi har blitt sittende her, i den opplyste flykabinen som minner om en sykehuskorridor i all sin kliniske hvithet. Det er ikke dramatisk, vi har bare ikke beveget oss en centimeter etter at boardingen ble erklært completed for en halv time siden. Vi venter på crewet. Så, så mye for denne completed-greia, uten tvil må vi vel være et stykke unna det komplette når hele besetningen ennå mangler og befinner seg på et forsinket fly et eller annet sted der oppe blant stjernene. Men her er i grunnen behagelig, når man til slutt har funnet en god sittestilling. Det er noe nesten bedøvende over offentlige transportmidler som fly og tog; den jevne plystringen fra ventilasjonsanlegget og den sordinerte duren fra motoren. Og utenfor vinduet senker midnatt seg med oktobers første kuldegrader, lysene blir krystallklare i mørket og det kan virke som om man plutselig står med begge bena plantet midt ute i verdensrommet.

Vi er i luften! Og det er jammen et like stort kick hver gang. Jeg har karret meg til vindusplass som vanlig, for jeg elsker utsikten fra et fly. Allerede mens vi kjører langs rullebanen; hvordan gatelyktene ved bilveien reflekterer stolper av gull i vannet og et par sekunder etter take-off; hvordan byen med en gang ligner en modellby der nede, slike man kan bygge opp rundt de ordentlige modelljernbanene man får kjøpt. Og videre; hvordan vi raskt virker å være på linje med halvmånen der den svever rett utenfor vinduet og ligner en knekt kjeks. Og til sist; hvordan gatene der nede kan minne om strømførende kabler lagt i en vilkårlig kveil midt ute i mørket, eller slike lange remser av lys man kan kjøpe når det nærmer seg jul og legge langs vinduslistene eller dørkarmene.

(Men jeg skal ikke falle hen til slike opphøyde, himmelske fantasier som Dag Solstad har i sin siste roman, jeg sverger! Her er dessuten klar sikt, det finnes ingen skyer med plass til hornblåsende engler, hvis det nå er slik at Gud har sin trone på en sky, Dag, hvor gjør han av seg på klare dager? Lar han seg drive tilfeldig avsted med vinden, som en død fisk av havstrømmene?)

- - - - -

** Jeg har fått en ny identitet i posten. Det er derfor jeg kan skrive slik. Jeg er tilbake og ikke tilbake på samme tid. Min heltinne står først i alfabetet.