index | meg | foto | band | skriving | dvd | tekst | linker | gjestebok

everything counts in large amounts
» mp3 tips: doves - pounding | journal
18.06.2002
Bortevekk
Nå blir jeg borte i nesten en uke i forbindelse med UngDÅT og Dramatikkfestivalen.. Dermed blir det ikke særlig mye oppdateringer her heller. Det er det ikke sikkert det hadde blitt uansett, men nå har jeg i alle fall en unnskyldning, og da må jeg jo bruke den.

Hvis noen må ha tak i meg har jeg med mobil 90 88 29 38.

Hadet bra så lenge!


16.06.2002
Tema: Hva gjør jeg av smått og stort for å gjøre verden til et bedre sted?
Mange stresser med dette å gjøre verden til et bedre sted. Jeg må innrømme at jeg ligger litt etter. Verden har ikke blitt så mye bedre etter at jeg ble født. Og om den har blitt det så skyldes det trolig helt andre ting. Men det er ikke det at jeg ikke vil. Jeg skulle gjerne gjort verden til et bedre sted. Jeg skulle ønsket en bedre verden velkommen, det er ikke det. Men jeg er litt usikker på hvordan man går frem.

Da vi hadde gruppearbeid på skolen lærte vi å lage problemstillinger. Det var nesten det viktigste. De som ikke fikk til å lage en god problemstilling var ille ute. Hvis vi ser på det å gjøre verden til et bedre sted som et gruppearbeid, tror jeg det er viktig å få til en god problemstilling. For eksempel kan vi spørre hva som egentlig er et bedre sted. Hvor bra skal verden være før vi kan si oss fornøyd og stifte gruppearbeidet opp på korktavla?

Når vi hører om nød i verden, tenker vi på bildene fra Afrika. Bildene av dem som ikke har mat eller klær. Vi må gi dem mat og klær. Noe annet ville være galskap. Det ville være skivebom i forhold til problemstillingen. Og hva med de som kriger? Det er mange som allerede har kommet frem til at det beste vil være å slippe bomber på dem, men det tror jeg er en lite gjennomtenkt løsning. Vi kommer ikke langt med det. Tenk om lærerne i skolegården skulle forsøke å stoppe en slosskamp mellom to elever ved å gå bort og kaste snøballer på dem. Det tror jeg ikke hadde fungert i lengden. Kanskje hadde det lureste vært å kaste sjokolade på dem i stedet, eller hva det er unger liker nå for tiden, så hadde de blitt glade og villige til å forsone seg.

Dette kan jeg gjøre. Jeg kan skrive slike ting og fremføre det for klassen. Jeg kan vise lysbilder og slå på stortromma. Jeg kan klippe ut bilder fra aviser og lage fargerike overskrifter med Posca-tusjer. Men vil det gjøre verden til et bedre sted? Er det noen som egentlig gidder å høre på, eller er det glemt i neste friminutt? Er ikke historien full av eksempler på elever som har gått løs på hverandre til tross for at de nettopp har blitt utsatt for det ene gruppearbeidet flottere enn det andre?

Jeg skjønner at jeg ikke strekker til i lengden. Det jeg gjør holder ikke. Jeg blir nødt til å gire om for å ha noen sjanse til å gjøre verden til et bedre sted. Antakelig burde jeg reise til de sultne i Afrika eller til de som kriger og be dem om å finne på noe annet. Men verden er jo også her. Jeg bor i verden allerede. Jeg behøver ikke å bevege meg en centimeter for å være i verden. Jeg er allerede innenfor gruppearbeidets rammer. Selv om de fleste rundt meg har klær og stort sett holder seg fra å krige, er det sikkert mye som kan være bedre her også.

Det er få mennesker som er så sure som de som har det bra. Det er få som har større håp enn de som ser ut til å ha det håpløst. Jeg tror vi mister noe viktig når vi får det for bra. Jeg tror vi glemmer det vi har når det etterhvert blir en så begrenset mengde av ting vi ikke har at vi klarer å konsentrere oss om dem. Jeg tror vi glemmer å smile.

Neste gang jeg ser noen som ser sur ut skal jeg smile til dem. Kan et smil gjøre verden til et bedre sted? Jeg tror det.



16.06.2002
Our Jesus...

jesus (54k image)


14.06.2002
Smile on demand

Kjærsti har mast på meg for å få meg til å legge ut noen bilder hvor jeg smiler. Jeg har hatt en lei tendens til å unngå det på de bildene jeg har lagt ut. Men, ok, her er noen smil, smilt spesielt til Kjærsti. Det er ikke noe vanskelig. Hun er en stor grunn til å smile.... :-)


12.06.2002
Oss
Bach lagde sin musikk for Gud.
Hvis vi lager musikk er det for å få fitte. Eller noe tilsvarende.

Vi som ikke bygde Norge.
Det er oss.

- Erlend Loe "L"


12.06.2002
Forget
If you have been rejected many times in your life, then one more rejection isn't going to make much difference. If you're rejected, don't automatically assume it's your fault. The other person may have several reasons for not doing what you are asking her to do: none of it may have anything to do with you. Perhaps the person is busy or noth feeling well or genuinely not interested in spending time with you. Rejections are part of everyday life. Don't let them bother you. Keep reaching out to others. Keep reaching out to others. When you begin to receive positive responses, then you are on the right track. It's all a matter of numbers. Count the positive responses and forget about the rejections.


09.06.2002
Bor i Kina
Denne har jeg tenkt å se!


09.06.2002
Biter & ord
Noen ganger er det nesten for varmt. Det nytter ikke å sitte ute, men det nytter ikke å sitte inne heller. Jeg bor i en by hvor vi fra spedbarnsalder blir strengt opplært til å ta vare på de solstrålene vi måtte være så heldige å få. I dag har vi vært velsignet med 30 grader og sol fra skyfri himmel. Det har vi vært lenge. Det er overraskende hvor lett det er å finne noe å klage på likevel. Skremmende, nesten. Ikke rart det blir krig i verden..

CitySyd er en møteplass i varmen. Det er alltid like morsomt når noen gjenkjenner meg. Det er et år siden videregående nå, men det hender fremdeles jeg treffer folk fra den tiden. Det er rart å tenke på at de lever fremdeles, alle sammen, men bare spredt. Som en vase knust i tusen biter. Av og til finner jeg en bit her og der.

Det rareste er å bli kjent med nye. Alle måtene det kan skje på. Ennå vet jeg ikke hvilken som er best, men jeg vet noen som definitivt ikke funker. E-post virker som en risikabel måte å knytte seg til personer på. I dag er det vanskeligere enn noen gang å stole på noen utelukkende ved å forholde seg til de ordene de formidler. Mange ord har mistet sin betydning. Mange ord har blitt klisje. Mange ord har blitt tomme.

Det viktigste tror jeg er å ta alt for det det er. "Å si det som det e. Ikke som det en gang va. Ikke som det kanskje bli. Å si det som det e."


Gamle innlegg havner i arkivet
greymatter | nettdagbok

lørdag 22 juni 2002 | 4191 besøk