medlem av nettdagbok.no
tirsdag 17 desember 2002 ♥ on-line 

Blæh, juleferie.

Skulle skrive masse, men det kokte ned til én setning i dagboka mi.
"Æsj, jeg vil skrive om andre ting enn de som skjer."
Ser du hva ferien gjør med meg?

Nåja, vel, det var det var på onsdag. Det er blitt fredag siden den tid, og det er over en uke siden eksamen og juleferiens begynnelse. Det stresser meg litt, en uke er mye. Og jeg har gjort lite. Veldig lite, med tanke på det pensumet som venter på den andre siden av nyttår. Men vi er snart midt i desember og hvor sannsynlig er det at jeg kommer til å bruke mer av måneden til å lese? Strengt tatt, veldig. Men.. faglitteratur?
Jeg har en lang liste med bøker jeg skal lese, jeg mener skal, og jeg har mye tid nå. Æsj, men jeg sliter med Kjartan Fløgstad, han er ikke så flink som jeg hadde håpet, og jeg gleder meg til Linn Ullmann. Og Forbrytelse og straff ligger der ute et sted og venter. Det samme gjør også Abo Rashol, der ute, forhåpentligvis snart der inne, der, under juletreet.

Jeg har fått to sandsekker bort fra skuldrene i dag, to julegaver med brev ligger ferdig til sending på pulten min, til to som bor langt vekk, ved landets ytterkanter, og jeg må dra til byen i morgen og poste, slikke på frimerke og kvitte meg med. Det blir en lettelse. Og de blir påminnet at jeg er glad i dem. Slik jeg er i mange, har blitt i flere i det siste. En fin utvikling, jeg vil være glad i mennesker, det er fint. Selv om et smil som ser ut som et kolon og en parantes slutt i lengden kanskje kan virke litt... tomt?

Men det er min måte å være glad i mennesker på
og det er menneskers måte å være glad i meg på.

Dette er en fin samling gode bilder. (Og gratulerer Maren!) Tid betyr kanskje også at jeg kommer til å ta noen bilder igjen, det har blitt lenge siden sist og jeg savner følelsen. Av å gå ut, bare jeg og kameraet, bare for å se, beundre, nyte alt som er å se. For det meste kan nytes på en eller annen måte bare man har tid. Og jeg har tid. Jeg mangler bare. Æsj. Jeg må bare.. skjerpe meg. Jeg må ta meg tid til å bruke all tiden jeg har.

Flammespisedagen

Det var dagen da flammene forsynte seg av byen vår. Dagen hvor Nordre gate ble flammemat. Og hvor vi som sto rundt og så på ikke kunne gjøre annet enn å stå der, som mongoer, og se på. Og jeg fant like stor fornøyelse i å se på alle de andre, de som så på som å se på flammene, i alle fall etterhvert. De som ringte hjem, med mobilen tett inn til kinnet, som for å berolige de som måtte sitte hjemme et sted, det går bra med meg, kjære, jeg er uskadd, og jeg måtte smile, for, herregud, er vi på Manhatten sånn plutselig?
Heldigvis var ikke alle sånn - og jeg må innrømme. Ja, jeg snakket i telefon selv, men bare fordi jeg ble oppringt! Av både mamma og pappa. Og jeg måtte love å holde meg unna, langt unna, unna flammene, slik en liten gutt må love foreldrene sine, ikke rør, ikke gå nærmere, ta på lue, sitt stille.
Og da var det befriende å gå forbi en gammel dame, en gammel dame med mobiltelefon, de har også det, gamle damer i dag, og hun snakket i den, så høyt at jeg hørte det da jeg gikk forbi, den gamle damen som tross alt greide å se det positive i situasjonen, som entusiastisk forklarte en venninne at nå kom det nok til å bli røykskadesalg, og jeg måtte smile litt da jeg gikk forbi, et lite smil, selv om jeg visste at jeg var på vei mot noe som betydde masse masse mer smil, i timevis.

For selv om det brenner, selv om alt går opp i flammer og blinkende blålys uler forbi på alle kanter, så finnes det en ting som alltid vil resultere i et smil, i varmeglede og kvitrende hjertefugler; et bord med meg på den ene siden og Julianne på den andre. Og de som ikke tror meg kan se her. For dette smilet er smittsomt! Og ikke bare smittsomt som en latter eller et gjesp. Smittsomt og varig. Varig som en sommer, kanskje. Eller i det minste en julekalender. Og følelsen av å være venn med et slikt smil er like varmende som en sommer og en julekalender på en gang. Da får det ikke hjelpe at den andre solen er i vinterhumør og mørklegger hele byen tidligere og tidligere. Når Nanne-solen ikke trenger mer enn en sofa og en kopp kakao med krem for å lyse opp i et skinnende strålesmil, da har ikke en gang flammene på Nordre noen sjanse.

Så selv om brannmesteren i Trondheim melder at brannen nå er under kontroll, at man har funnet ut at flammene har en svakhet for vann, og at de er i ferd med å overliste dem, finnes det lys og varme som ennå vil leve videre. Det lyset og den varmen som jeg tok i mot i dag, med det venstre kinnet. Og som ble med hele veien hjem. Og som nå henger på korktavla mi. Bare sånn i tilfelle jeg skulle bli nødt til å fyre opp litt mer.

Snøh

---------

MIN SIDE:
- Dagbok
- Meg
- Foto
- DVD
- Min CD-samling
- Musikkjournal
- Studier
- Band
- Noveller
- Sangtekster
- Gjestebok

ANDRE SIDER:
- Dikt.no
- Poeten.no
- Hverdag.no
- Foto.no
- Pixelarea
- Gotpoetry
- Libero
- DVDarkivet

DAGBØKER JEG LESER:
- Papirepler
- Strømlinjeformet
- underveis
- Veronicas Dagbok
- varmeputeplass
- [megalomanisk]
- cardamom
- see u with my eyes closed
SNÄLLA, MÖT MIN BLICK EN ALLRA SISTA GÅNG